Av Kjell Arne Bakke

Artikkelen fortsetter nedenfor bildet.

Dette bildet er sendt oss fra Stein T. Havn Karlsen som forteller at bildet er tatt av Arne Eggan, fra Stampen mot brua i bakgrunnen. De to guttene er Knut Eggan og Ingar Stampen. – Ingar står til høgre, konstaterer Kari Innhaug Stampen.

I bakgrunnen står den første kiosken ved Ula. Den står nå på Maihaugen. Ifølge Stein skal bildet være tatt rundt 1945/1946.

Leika mye på skolen

Olav Barhaugen husker godt det var samlet store hoper med unger fra både bakkom og på flaten nedpå skulplassen.
– Der slo vi ball, og lekte sisten rundt skulehuset. Det var også gjevt å gå på oppdagelsesferd langsmed Ula. Det var skummelt på svabergene oppover der. Spesielt Britsuguhølen der vi krabba helt utpå kanten og så ned i Ula. Ekstra spennende var det selvsagt fordi vi ikke hadde lov til å gå dit. Heldigvis gikk det bra, forteller Olav.

Det var forøvrig en turist som falt i elva nede ved de gamle brukarene. Han gled på våte steiner når han skulle ta bilde av fossen.

– Jeg husker ikke hvordan det gikk med ham, men etterpå kom det opp skilt med advarsel der.

Populært å hoppe og renne seg

De leika også en del i skogen. Om vinteren var det populært å renne seg.

– Vi gikk noen ganger helt opp til nedre Havn og rente oss på kjelke nedover.

På Lornstad var det hoppbakke med tilløp fra innafor husene. Gode hoppere klarte nok over 30 meter der.

– Jeg husker såvidt at det ble hoppa der, så det ble nok slutt på 60-tallet, eller tidlig 70-tall.

På 70-talet hadde idrettslaget skiheis og alpinbakke på jordet i Nedre Havn.

– Rolf Sørlie var ivrig inspirator for oss der, og det var et ganske aktivt alpinmiljø noen år, forteller Olav.

Livet på Mjølkerampa på Selsverket i 50-årene

Ett av møtestedene på Selsverket var mjølkerampa ved Stampen. En stor interesse var å skrive registreringsnummer på biler og motorsykler, forteller Stein Tore Havn Karlsen.

– Det var å møte opp med papir og blyant. Sette seg på rampa og dingle med bena. Vente.

Vi var klare. Etter en stund roper noen "Det kommer en bil". Alle skrev. Det kunne ta en halv time før det dukket opp et nytt kjøretøy, kanskje mer.

Tålmodigheten ble satt å prøve. Men spennende var det. Returnerte bilen, var det ikke gøy. Eller hvis mjølkeruta kom. Det nummeret kunne alle utenat.

– Vi hadde mye moro der. En sommerdag kom det et stort følge med sigøynere. Vi løp fra stedet. Sigøynerne var overalt. Under rampa hadde mange lagt i fra seg etterlatenskaper. Det tok lang tid før rampa ble inntatt av oss igjen.

Vi som brukte rampa mest, skar inn initialene i bærestokken oppe ved taket, forteller Stein.

Han benytter anledningen til å takke Knut Harald Johansen, for å ha restaurert rampa.

– Nå står rampa i Verkeinsbakken, flott!

Hva så med folkeleiker?

Ifølge en artikkel av Truls Gjefsen var det flere folkeleiker som ble brukt i dette området midt på 1800-tallet. I boka "Vågå – sagt og skrivi gjennom ti’in" på Mållaget Ivar Kleiven fra 2006, skriv han der om Peter Christian Asbørnsen som samla folkeleikar i Sel. Denne artikkelen er republisert på Selhistorie.no.

– Asbjørnsen skreiv opp ti-tolv folkeleikar frå Sel etter Tor Øygarden på samlarferda si her i 1842. Desse har i alle år lege i arkiva blant leikar samla av Else Moe, syster til Jørgen Moe, skreiv Gjefsen.

Er det noen som husker noen av disse folkeleikene?

”Gaa paa Læsten aa slaa i kol Baasten”
Ein legg seg da på golvet med føtene mot veggen og strekk armane så langt ein rekk. Der stillest ein hårbørste.
Så skal ein gå på alle fire, med tærne i golvet og ein skomakarlest i kvar neve, frå veggen til børsten og slå han ned.

”Den Uøvede falder længe før han kommer saa langt, og de fleste naar de skal slaa til,” konstaterte Asbjørnsen.

”Stinge Bosten”
Når ein leikar ”Stinge Bosten”, skal ein børste stillast opp på golvet. To konkurrentar stiller seg opp, kvar med sin stav.
Ein står med ryggen til, ser mellom beina og prøver å stikke ned børsten. Den andre står vendt mot børsten og prøver å forsvara han med staven.

”Julebuk og Julegeit”
På julekvelden kan to gå som ”Julebuk og Julegeit”. Dei kler seg ut i fillete klede her òg, men har horn i staden for snabel.

Og så skal dei seia:
”Er du ikke snil saa kjæm Juulbukken og Juulgeita aa tar dig”.

Her kan det seiast at den som har skrive opp denne replikken, uansett har slurva med dialekten. Vi kan jo gjerne tru at det eigentleg er selvær som ligg i botnen. Men det beste er sjølvsagt å få stadfesta det av folk som kjenner tradisjonen lokalt, skreiv Gjefsen.