Søre Næplykkja (Søre Næpløkken)

Så seint som i 1918 var det fortsatt hus i Søre Næpløkken, høgt oppe i lia overfor Vangengardene ved E-6. Bruket er igjen blitt utmark, mens låven er blitt hytte på fjellet.

Av Per Erling Bakke, Otta

Søre Næpløkken ligger ved siden av nabobruket Nordre Næpløkken, begge også omtalt som Vangslien. Fra Solhjemslivegen kan man følge en skogsbilveg sørover. På oversida av denne vegen, på nordsida av Vangsåa, 650 meter over havet, ligger rester av et steingjerde og en grunnmur.

 

Fortsatt spor av bruket

Noen gamle stokker er alt som er igjen av det som har vært  to små stuer, låve og fjøs. I 1918 stod det fortsatt hus der, men de hadde begynt å forfalle. Låven ble imidlertid  tatt ned, og er for lengst blitt til hytta Knutsbu på Vangsslette, seterområdet sørvest for Heimtjønn på Kringseter.

På begge sider av vegen ligger morkne rester av gjerde. I dalsøkket nord for Vangsåa står rester av ei løe som ble satt opp i 1930-årene. Her er også rester av et gammelt gjerde. Jordvegen i Søre Næpløkken var på omlag fem mål, og det ble dyrka gras fram til slutten av 1940-årene. Med tida ble jorda brukt til havnehage. Seinere ble den delvis tilplanta og tilvokst med gran. Søre Næpløkken ble på nytt en del av skogen og utmarka til Søre Vangen. Plassen var bebodd og i drift i 1875, men ble nedlagt før århundreskiftet.

 

Hardhausen Hans Næpløkken

I årene omkring 1825 bodde det i Søre Næpløkken en kar som het Hans Olsen Løkken, også kalt Hans Næpløkken. Hans var fra Mæhlumsløkken, der han var født rundt 1794. Hans var ikke så høg av vekst, men desto mer breilagd. Han var en hardhaus og lå mye ute i  skog og fjell. Dårlig vær brydde han seg ikke om. Klær var det smått med; ei fillete bukse, sokker der annenhver tå stakk ut, sjelden ei hel skjorte og utslitte sko. Støtt gikk han med skjorta åpen i bringa. Og tjukt ragg hadde han på kroppen.

Hans dreiv mye med kolbrenning i Løypet og i Blomseterdalen. Der passa han på kolminene sine, og lå under åpen himmel om det var aldri så kaldt. Han slo bare trøya rundt seg og ringa seg som en hund. En gang lå han på en berghammar ved Løypet og vakta på mila si. Da hadde han nok sovna godt, for da han vakna hadde han fått ei hel snøfonn over seg. Men han Hans fikk ikke så godt som krim etterpå.

Han var sjelden plaga av slikt som krim og hoste. Men tjærelog, det drakk´n. Det var god medisin, og med det holdt han seg fri for all sjukdom, mente han. Det var kanskje det som gjorde at han var reint gulbrun over hele kroppen. En høst lå han i Blomseterdalen og brente kol. Han hadde reist opp noen stokker som han lå under. Hans hadde gjort seg opp stokkild, men om natta hadde varmen brent hol i buksa og svidd han innpå skinnet. Men sov, det gjorde´n Hans lell, står det å lese i 1951-årgangen av Årbok for Gudbrandsdalen.

 

Brødre med samme navn

Hans gifta seg i 1820 med Kari Christoffersdatter Bækken-eie som var født i 1788. Han bodde i Næpløkken så seint som i 1875. Begge døde der, Kari i 1864. De hadde tre sønner. De to eldste ble begge døpt Ole. Den yngste var Peder, som var født i Næpløkken i 1829. Han ble bare to år. Den første Ole var født  på Breden-eie i 1820. Han var ugift og døde som fattiglem i Næpløkken i 1904.

Den andre Ole, Ole Hansen Næpløkken (1825-1901), også kalt Ola Vangslien, var født i Søre Næpløkken og ble gift med Mari Olsdatter Sveen (1824-1893) fra Heidal. De slo seg til som brukere og fikk etter hvert sju barn: Hans (f. 1849), Anne (f. 1851), Kari (f. 1855), Ole (f. 1858), Mari (f. 1862), Ingeborg (f.1865) og Pernille (f. 1869). Mari Næpløkken, den femte av søsknene, ble gift til nabobruket Bakken (Brattbakken). Hun levde til 1946.

 

Korn og poteter

I 1865 disponerte Oles familie ett bolighus og fødde tre kyr, to geiter og 14 sauer. Dette året sådde de tre kvart tønne bygg og satte en åttedels tønne poteter. Også ti år seinere, i 1875, bodde Ole og Mari på husmannsplassen sammen med fire barn og Oles far, hardhausen Hans Olsen Næpløkken. Hans levde da dels på legd og dels på føderåd. I 1865 og 1875 hadde bruket felles matrikkelnummer (240) med Søre Vangen.

Familien hadde mange husdyr, men en del småfe var eid av andre. Utsæden bestod av ei tønne bygg, en åttedels tønne blandkorn og en like stor del poteter. Ole hadde annet arbeid utenom heimen, blant annet var han med i treskingen i Nedre Tho. Det blir fortalt at når han var ferdig med arbeidet bar han med seg halm den lange vegen heim for å ha til dyrefôr.



Arbeidsplikt til to garder

Fram til 1913 lå både Nordre og Søre Næpløkken under de to Vangengardene, som eide brukene i fellesskap. Både Ole Hansen Næpløkken på Søre og brukeren på Nordre hadde arbeidsplikt til begge gardene. De vekslet mellom Nordre og Søre Vangen, som de arbeidet på annet hvert år.

I 1913 opphørte imidlertid dette felleseiet. Husene, skogen og utmarka på de to brukene ble delt mellom Søre og Nordre Vangen, som i likhet med de to husmannsplassene i Næpløkken tilhørte Nord-Fron til 1965.

Kilder:

Per Vangen, Otta

Folketellinger 1865, 1875, 1900

Årbok for Gudbrandsdalen, 1951

Statsarkivet i Hamar, pantebøker for Nord-gudbrandsdal sorenskriveri

"Søre Næpløkken/Vangslien" og "Nørdre Næpløkken/Vangslien", Aud Sanbu