Bredebygden – nedlagte plasser og bruk og folket som bodde der

I Bredebygden er landskapet til dels flatt og med lettdrevet jordveg. Også på 1800-tallet var det frodig og god vekst. Nede i dalen gikk ferdselsvegen, og der lå gardene. Ei fjellbygd har ei andre høgd, ei øverbygd, i skogslia opp mot fjellet. Der det er ulendt og bratt, hvor jorda var tungdreven, dit ingen veg førte fram. Der lå plassene – husmannsbruka, de små heimene.

Av Per Erling Bakke, Otta

Øverbygden ligger på østsida av dalen og strekker seg fra Solhjemsbergum og lia innunder Vetahø, og sørover Solhjemslia og Vangslia. På slutten av 1800-tallet var det et lite samfunn som bestod av 17 husmannsplasser, der det bodde over 100 mennesker.

 

Fra husmann til sjøleier

Der bodde  ”Husmand med Jord”, ofte tre generasjoner på samme plass. Han var nærmest en Isak Sellanrå – som braut seg ny jord, men i motsetning til Isak eide han ikke plassen og jorda han braut. Det var mange slike Isak´er i Øverbygden.

Med det nye hundreåret ble det etter hvert slutt på husmannstida. I årene mellom 1912 og 1922 ble folket i Øverbygden eiere av heim og jord – som  Isak i Sellanrå. Nå er de fleste plassene for lengst nedlagt – forlatt av folk og fe.

Fortsatt er tre bruk i drift. Også på andre bor det folk, men der er jordvegen bortleid. Noen plasser er blitt feriesteder, der jordvegen ligger brakk eller i beste fall blir brukt til beite. På andre plasser ligger rester av gråsteinmurer – der alle spor av jordveg er borte. De ligger som minnesmerker, monumenter uten innhogde ord og symboler. Murene forteller om slitet til generasjoner av kvinner og menn på en husmannsplass – en heim i skogen, høgt over dalen.

 

Ryddet i skog

Når man ryddet de første boplassene og utslåttene oppe i lia vet man ikke sikkert. Allerede i 1557 er slåttenga Bischopsløchen nevnt under garden Breden, og ifølge skattematrikkelen fra 1668 var det i alle fall to dyrkingsplasser der dette året: Effterschreffne Pladzer Bruges under gaardene udj for Indførdte Seels Annex. Nemblig Bischopsløchen, Engeland Under Breden Frjgaard. Nepperud, Engeland I ligemaader der Under Breden.

Trolig var bosettingen i Øverbygden eldre. Utvinning av koppermalm i Rustgruvene kom i gang i årene etter 1642. Gruvefolket – bergmennene – bestod av tilflyttede fagfolk. Med kort avstand gjennom skogen valgte trolig flere av dem å slå seg til der. Det hevdes at de dyrket nepe (næpe) på boplassen. Dette kan være grunnen til at én plass fikk navnet Næp(e)rud. Endelsen rud forteller om nyrydding – en  plass der det før var beite eller utmark. Næpe finnes også i plassnavnet Næpløkken, to tidligere bruk lenger sør i Øverbygden.

 

Steinarbeidere

Folk måtte ha annet arbeid i tillegg til bruket. Ett yrke var felles for de fleste menn  – kleber- og skiferarbeid. Utenom jord og skog var dette den viktigste næringsvegen for generasjoner av selværer. I unge år dro flere av dem på jernbaneanlegg rundt i landet. Andre dro til Amerika og fant seg arbeid der. Noen kom heim igjen, andre slo seg til ”over there”.

I Sel er mange tidligere boplasser. Ennå har ikke skogen greidd å skjule alle hustoftene, steingjerdene, råkene og åkerlappene. De er kulturminner – plasser som bør merkes –  mens det ennå er spor etter dem.

Kildehenvisninger: 3, 6, 1, 4

 

Utgått fra seks garder

Denne artikkelen omfatter nedlagte plasser, bruk og utslåtter på østsida av dalen – fra Kringlia i nord til den gamle Fronsgrensa i sør. Med unntak av to plasser, lå alle under de seks gardene med disse gards- og bruksnumrene (gnr og bnr):

 

Bræegardene:

Søre Breden               – gnr 200, bnr 1

Nordre Breden           – gnr 200, bnr 6

Ekrom (Ekren)           – gnr 200, bnr 2 og 4

 

Solhjem                      – gnr 201, bnr 1

 

Vangengardene:

– Søre Vangen             – gnr 314, bnr 1

– Nordre Vangen         – gnr 314, bnr 2

                                 

Dette er brukene og utslåttene som lå under de omtalte gardene eller i almenningen:

Under Bræegardene:

Brånåløkken

Øvre Næprud *

Nedre Næprud *

Kvernhussletten *

Lillehaugen

Nordre Brenden *

Søre Brenden *

Haredalen *

Åsteløkken *

 

Under Solhjem:

Fenaøyen

Lilleløkken *

Harestein *

Øvre Tullut *

Nedre Tullut *

 

Under Vangengardene:

Nordre Næpløkken

Søre Næpløkken

Sveinstad

 

* Disse brukene har bruksrett i Nordre Kolloen statsalmenning og i Resset bygdealmenning.

 

I almenningen:

Svingen

Flekken

 

Utslåtter:

Løyftbakklykkja

Friklykkja

Biskoplykkja

 

Kildehenvisninger: 3, 8.

 

Svinglykkja (Svingen)

I Høgkringom, like ovenfor E-6, og rett sør for boligfeltet i Plassjordet, ligger den tidligere boplassen Svingen. Stien til Solhjemsbergum går like ved de gamle tuftene.

Svingen omtales som en plass i almenningen. Steinmurer etter gjerder og grunnmur av to hus er alt som i dag viser at dette har vært en boplass. Folketellingen fra 1875 betegner plassen på denne måten: Svingen Der ligger i Almindingen og ikke har Matr.- Løbe-no.

 

Sju personer i 1865

I 1865 var det ett hus i Svingen, som i dag er en del av en skogteig som tilhører eiendommen Kringen – gardsnummer 228, bruksnummer 6 . Der bodde det sju personer. Den 42-årige husfaren Hans Olsen Svingen var registrert som  ”Simpel Arbeider”. Han var født i 1823 og kom fra Nordre Næpløkken. I dette folketellingsåret stod han oppført som (be-)”Sidder i Almindingen”. Hans hadde hverken husdyr eller jord. Kona, Anne Johnsdatter var fra Johnsgard, en plass under Selsjord, der hun var født i 1829.

I 1865 hadde de tre barn: John (8), Ole (6) og Anne (2). I Svingen bodde også de ugifte kvinnene Ragnhild og Eldri Paulsdatter, begge 62 år. De er registrert som ”Inderst”, som betyr at de leidde seg inn der. I 1867 fikk Hans og Anne en datter – Marit. Hun ble gift med byggmester Ole P. Steen, som bygde seg hus på Otta. Marit døde i 1938.

Ved neste folketelling, i 1875, holdt Hans og Anne og  barna Ole, Anne og Marit fortsatt til i Svingen. Hans dreiv som dagarbeider, mens kona tok på seg spinning for folk. Imidlertid hadde de da fått brote seg en liten jordflekk. Der sådde de en åttedels tønne bygg og satte ei kvart tønne poteter. I tillegg fødde de seks geiter. Eldstegutten, John, var nå blitt tjenestegutt på Breden.

I sine eldre år, som enke, bodde Anne Johnsdatter Svingen hos datteren Marit Steen og familien hennes. De bodde da på Brustad som lå østsida av Loftsgårdsbrua. Der døde hun i 1910. 

 

Fraflyttet etter 1900

Neste generasjons besitter i Svingen, John (Jo) Hansen Svingen (1857-1941), giftet seg i 1882 med Rannei Bersvensdatter. Hun var født i 1849 på Bondestad, en plass under Breden. Sammen fikk de barna Hans (f. 1883), Rønnaug (f. 1887), Anne (f. 1888) og Johan (f. 1892). De var alle født i Svingen, unntatt Anne som kom til verden på Bondestad.

Jo Svingen ble gift på nytt i 1899, denne gang med Ingeborg (Ymbjør) Jacobsdatter Frikstad. Hun var født i 1874 på plassen Frikstad som lå sør for Ulvolden. Jo og Ymbjør bodde i Svingen da det  første barnet deres, Johannes, ble født der i 1899. Seinere flyttet Svingenfolket til Otta og det var ikke bare plassnavnet de tok med seg, men også huset. Det satte de opp igjen på bygsla grunn vis á vis Otta skole i det tidligere Loftsgårdsmoen, i dag bedre kjent som området på sørsida av Storgata. Jo og Ymbjør fikk i alt seks barn. I flere år arbeidet Jo ved jernbanen.

Kildehenvisninger: 3, 10, 13, 18

 

Flækken (Flekken)

Denne plassen ligger like nord for Sinclairstøtta, rett ovenfor E-6. Den gamle innmarka lå mellom Kongsvegen og råket mot Høgkringom.

Ved offentlig utskiftning på slutten av attenhundretallet –  tinglyst i 1891 –  ble en skogteig rett ovenfor innmarka lagt til denne plassen, kalt Flekken. Plassen grenset mot Bredens skog i syd og øst, og i nord mot Skredens teig. Flekken, opprinnelig en del av Søndre Kringlenliens sameieskog, er seinere benevnt Kringen. Vegutvidelse med høge og bratte bergskråninger har for lengst tatt huset og det vesle som var av jord. Bare den gamle låven og et lite uthus står i dag igjen på den tidligere plassen.

 

Strandsidder

Flekken bar navnet med rette. En liten flekk  –  ”Et Hjem i Almindingen” –  hvor beboeren betegnes strandsidder. Den kjente lokalhistorikeren Einar Hovdhaugen fra Ringebu, gir denne forklaringen på en strandsitter:

–  Ved sida av husmenn med jord fekk vi óg husmenn utan jord. På Vestlandet og i Nord-Noreg blir dei gjerne kalla strandsittarer, og for dei var fiske ofte viktigaste levevegen. På Austlandet var det folk som levde i ei snau stugu, som tok dagarbeid, og oftast levde i stor armod.

 

Slo seg ned i almenningen

I 1865 bodde en familie på sju i stua på Flekken. Husfar Ole Johnsen (43), omtalt som en ”Simpel arbeider”, hadde slått seg ned i almenningen. Han bodde der sammen med kona Imbjør Pedersdatter (43) og barna Kari (16), Imbjør (13), Rønnaug (10), John (7) og Iver (3). I Flekken hadde de bokstavelig talt en jordflekk, der de dyrka litt poteter og korn, og fødde tre sauer og ei ku.

Ti år seinere, i 1875, bodde det ingen i Flekken, men Ole Johnsen dyrket fortsatt korn og poteter der. Nå bodde han med familien i Brånåløkken, like nedenfor Solhjemsbergum. Der hadde han jord og mange husdyr.

 

Tilbake

I 1900 var Ole, nå kalt Ole Flekken, blitt enkemann. Han hadde flyttet tilbake til Flekken der han bodde sammen med familien. De hadde husdyr og dyrket korn og poteter.

Datteren Imbjør Olsdatter (f.1852) var husmor. Hun var baptist og dreiv med forskjellig arbeid, mens mannen hennes, Hans Olsen (f.1856), var kleberarbeider. Sønnen Ole (f.1883) var stor nok til å ha tatt seg forskjellig arbeid i bygda, i motsetning til de mindre barna Iver (f.1888), Hanna (f.1891) og Inga (f.1896).

 

Bygde villa i Flekken

Olav Kringen (1867-1951) var fra Larsstugu, en plass under Nordre Kringen. Etter ti år i USA vendte han i 1897 tilbake til Norge. Han var politisk engasjert, og ble snart redaktør av Social-Demokraten i Christiania – det seinere Arbeiderbladet, nå Dagsavisen. I ferier og fritid søkte han tilbake til heimtraktene. Før 1910 fikk han tømra seg et hus, som han  satte opp i Flekken. Med sin særpregede byggestil ble det – sammen med Sinclairstøtta – et landemerke i Kringen. Huset kalte han Villa Kringen.

 

Villaen stod i vegen

Med sitt nære naboskap til riksveg 50 lå Villa Kringen utsatt til for framtidige vegutvidelser.

Olav Kringen døde i 1951, og slapp derfor å oppleve at huset hans ble revet. Skrivestua fikk likevel stå. Nye vegarbeider ble gjennomført fra 1999, og også skrivestua måtte vike plass. Nå står den noen hundre meter lenger nord, der råket til Høgkringom tar opp. Sel Historielag har tatt vare på skrivestua som et minne om sambygdingen Olav Kringen – han  som bygde og slo seg til på den gamle boplassen Flekken.

Kildehenvisninger: 10, 12, 3, 11

 

Fenaøyé (Fenaøyen)

Boplassen lå i Høgkringom rett ovenfor dagens E-6, et stykke sør for Sinclairstøtta. Den nymerkede pilegrimsleden går gjennom dette området.

Opprinnelig lå trolig bruket på ei øy i Lågen. Skjøte datert og tinglyst 20. september 1806 viser at det fra Solhjem ble solgt ei øy i Lågen, kalt Fenaøyé, med et stykke engemark. Etter storflommen som herja dalen i 1860, skal Fenaøyfolket ha flyttet bruket opp i lia. I dag er det ingen spor av tidligere bosetting hverken i form av gamle murer, husrester eller jordveg. Plassen ble fraflyttet tidlig på nittenhundretallet.

I 1953 ble det utskilt to tomter fra bruket Lilleløkken. Den ene ble kalt Høgkringen, der Reidar Letrud tømra opp ei gammel stue. Stedet har stått ubebodd i mange år. På den andre tomta står huset til Sverre Haugen som han kalte Fenaøyen. I dette området var det at Fenaøyfolket slo seg til omkring 1860. 

 

Folket på plassen

Et hus, ei ku og vel ei halv tønne bygg. Det var det som husmannen i Fenaøyen, Erik Andersen (49), og familien hans rådde over i 1865. Denne våren sådde de fem åttedels tønne av dette kornslaget. Erik var gift med Marit Johnsdatter Nicolausen (41), og sammen  hadde de barna Marit (14), Ole (12), Kari (9) og Markus (6).

I 1875 var Erik blitt enkemann, og hadde ansvaret for fire barn i alderen åtte til19 år. I tillegg til arbeid utenfor bruket, hadde han litt fattigstøtte. Husdyrholdet var ni geiter og en kalv, av disse eide han bare tre av geitene.  

25 år seinere, i 1900, hadde nye folk flyttet til Fenaøyen. Dette året bodde Johannes Erlandsen (f.1821) og kona Anne Olsdatter (f.1835) på plassen. Han var snekker, mens kona tjente litt ved å spinne og strikke for andre. I tillegg fikk hun noe fattigstøtte. Fenaøyen var på denne tida bare en boplass uten jord og husdyrhold, for; som det heter i Folketellingen for 1900: Jorden er udlagt (ikke indgjerdet) for længe siden.

 

Skjøte anno 1806

Skiøde.

Ieg underskrevne Hans Iacobsen Solhiem tilstaaer herved at have solgt og skiødt, ligesom ieg herved sælger, skiøder og afhender en under min eiende Gaard Solhiem i Sels Annex beliggende Øe kaldet Fænnaøe uden Skyld til Sywer Engebretsen Kringelen for den Summa 100 rd., Og da han til mig riktig haver betalt Kjøbesummen de Et Hundrede Rigsdaler, saa skal bemeldte Stykke Engemark, beliggende i Lougen Elv kaldet Fænnaøe herefter følge og tilhøre Kjøberen, hans Hustroe, Børn og Arvinger, som deres Odel og Eiendom, uden Anke af mig eller mine Arvinger, da jeg for Kjøbet og Pengenes Betaling bliver hans Hjemmelsmand efter Loven. – Dog paaligger det Kjøberen, eller hvem som maatte blive Ejer af dette Iordstykke, Aarlig at svare til Gaarden Solhiems Eier og Bruger 12 s. siger Tolv Skilling., Og Attesteres, at om denne Handel ingen skrifftlig Contract af os eller andre paa vores Vegne er oprettet.

Thingstedet Honæs den 20 Septbr 1806. – Hans Iacobsen Solhiem med iholdt Pen.

Sywer Engebretsen Kringlen med iholdt Pen.

Som Vidner – Gierdrum. Ole Formoe. –

Kildehenvisninger: 10, 6, 3, 12

 

Vesl´lykkja (Lilleløkken)

Restene av det tidligere bruket ligger et stykke sør for Kringen på oversida av E-6. En stor stein ligger der sammen med rester av en grunnmur. Der stod huset til Bjørg og Trygve Ranheim.

Gnr 201, bnr 10

Den store steinen minner om det som skjedde der en dag i mai 1984: Store steinblokker i det bratte berget ovenfor løsnet, og knuste huset som tidligere var en del av småbruket Lilleløkken.

Før bruket ble lagt ned i 1950-årene var det jordveg på begge sider av riksvegen. Hus, fjøs og låve stod på oversida av vegen. Jordvegen er gjennom årene gått med til utvidelser av riksvegen. I tillegg ble det lagt ut fire boligtomter. Nå er det bare tomta og skogteigen på 54 mål som er igjen.

 

Gammel boplass

For to hundre år siden, i 1801, dreiv enka Anne Jakobsdatter (45) bruket sammen med de tre barna Jakob (16), Bernt (6) og Beret (4). I 1865 var bruket med ett bolighus overtatt av Thord Østensen (50). Han var registrert som husfar og “Husmand med Jord”.

I Lilleløkken bodde han sammen med kona Anne Berntsdatter (50) og barna Ragnhild (21), Anne (15) og Østen (5). Her bodde også enke og føderådskone Ragnhild Olsdatter (82), samt den losjerende Johannes Fredriksen (74). Han var ugift og fikk fattigstøtte. Av husdyr hadde de hest, tre kyr, seks sauer, sju geiter og to griser. De sådde halvannen tønne bygg og fire tønner poteter.

Ti år seinere, i 1875, var det to husholdninger i Lilleløkken: Den nye brukerfamilien bestod av husfar og husmann med jord Anders Johannesen (f. 1843) og Ragnhild Imbertsdatter (f. 1845) på den ene siden, og den tidligere brukerkona Anne Berntsdatter.

Anders og Ragnhild hadde barna Johannes (f. 1869), Iver (f. 1871), Ole (f.1872) og Marit (f.1875). Føderådskona Anne bodde fortsatt sammen med sønnen Østen, som nå var blitt 15 år, og den losjerende Johannes Fredriksen som fortsatt hadde losji og fattigstøtte.

Anne Berntsdatter fødde ei ku, en sau og to geiter, mens familien til Anders hadde ei ku, fem sauer, to geiter og en gris. I tillegg hadde han seks geiter som var eid av andre. Anders dyrket rug, bygg, erter og poteter.

 

Utskilt fra Solhjem

Lilleløkken ble fraskilt Solhjem i 1919 og solgt til Kristian Rønningen (1890-1961). Han var da enkemann etter at kona Bendikte f. Brun (1881 – 1917) døde i en alder av 37 år, da sønnen Olav var fire år. Kristian braut opp et jordstykke mellom elva og vegen. Ovenfor vegen, der han satte opp husene, hadde han også en flekk jord. Kristian dreiv også som snekker og hadde verksted heime.

I brattlendet sør og ovenfor bruket braut han óg opp et jordstykke – Lauvlykkja. Dit bar han med seg husdyrgjødsel og dyrket  poteter og grønnsaker. Lauvlykkja, som hører til Solhjem, er tilvokst med skog. I dag går den nymerkede pilegrimsleden gjennom den tidligere dyrkingsflekken.

 

Braut jord i Smukksjølia

Kristian Rønningen hadde almenningsrett og bygde seg seter i Smukksjølia på Kringseter. Der det før var einer og kjerr, braut han seg ny jord ved hjelp av hest og egen handmakt. Han bygde sél, og fjøset satte han opp av stein som var brote av kvea. Seinere ble kvea utvidet nedover, da med maskinkraft.

Setra kom til å bli Kristians faste tilholdssted i flere år. Da krigen kom i aprildagene 1940, flyktet han og kona Oline, født Sandbuvangen (1878-1952), dit. Der bodde de med dyrene sine gjennom fem lange krigsår, for heime i Lilleløkken var huset okkupert av tyskerne. Etter at Kristian ble enslig, lå han på arbeid der sommer som vinter. Jula var slett ikke noe unntak. Foruten hest hadde han med seg ku. Slik holdt han seg med melk, og dermed også med både tjuke og gubbost. Nå er husene i Smukksjølia borte, bare den store låven står igjen. På setervollen vokser det atter einer og kjerr.

 

Gjort om til bolighus

Etter at bruket Harestein ble nedlagt i 1964, flyttet Olav og Ella Rønningen med familie derfra til Lilleløkken. Olav arbeidet i skifer´n. Seinere restaurerte og bygde de på huset til generasjonsbolig. I 1980 tok yngste dattera Bjørg og ektefellen over eiendommen. Da huset ble tatt av steinraset oppholdt det seg fire personer der, men heldigvis ble ingen fysisk skadet. De to familiene måtte flytte, og huset ble revet. Seinere måtte også nabohuset fraflyttes på grunn av rasfare. I dag står det tre bolighus, der Kristian Rønningen bygde opp igjen den gamle plassen i Lilleløkken.

Kildehenvisninger: 8, 14, 2, 3, 12

 

Brånålykkja (Brånåløkken)

Det har vært to Brånålykkje-plasser, Øvre og Nedre. De lå nord- og nedenfor Solhjemsbergum på øversida av det gamle råket, 450 meter over havet. Nå går det bilveg forbi de gamle tuftene.

I 1875 var det drift med mye folk og fe i Brånålykkja, men stedet lå øde og forlatt før århundret tok slutt og ble atter en del av Bredens skog og utmark. Plassen hører nå dels til Solhjemsbergum og dels det nedlagte Øvre Næprud.

I Brånålykkja står det i dag igjen flere steinmurer etter tufter. I den ene tufta er det et kjellerhol –én meter djupt og én meter brei, som er dekket over med et par steinheller. Ellers har tida slettet alle spor av hus og jord.

I Brånålykkja er det også steinmurer etter engelske soldater som bygde hvile- og forsvarsstillinger under kamphandlingene der i aprildagene 1940.

 

Løkkedans i 20-årene

Ottar Næprud (1906-1999) var født og hadde sin ungdomstid i Øverbygden. Han fortalte at det i 1920-årene var vanlig at folk, både fra grenda og fra andre steder, møttes til lørdagsdans på grassletta i Brånålykkja. Stedet var da for lengst fraflyttet, men det var fortsatt jordveg der.

 

Gammel boplass

For to hundre år siden, i 1801, bodde en familie på fem på denne husmannsplassen – Johannes Jonsen (40) og kona Kari Olsdatter (30) med barna Jon (10), Ole (6), Ingeborg (3) og Fridrik (1). To generasjoner seinere, i 1865, var det to bruk og dermed mer folksomt i denne delen av Øverbygden. Nedre Brånålykkja ble drevet av husmann Ole Johannessen (60) og kona Anne Olsdatter (62). Dette året hadde de fire sauer, sådde ei halv tønne bygg og satte ei kvart tønne poteter. I Øvre Brånålykkja var det ingen hus. Folket der bodde derfor i Nedre, der det var to hus.

Brukerne i Øvre var en generasjon yngre enn Nedre-folket. Husfaren Fredrik Johnsen (37) og kona Kari Johnsdatter (30) hadde barna John (9), Marit (6), Kari (4) og Johannes (2). I denne husholdningen bodde også John Johannessen (f. 1791). Han bodde i Brånålykkja også i 1801, da han var ti år. I 1865 var han oppført som husfar med fattigstøtte. Her bodde han sammen med kona Kari Larsdatter (73) og sønnen Lars Johnsen (46). Han var ugift, og til tider borte på arbeid hos andre. I Øvre Brånålykkja fødde de ei ku og tre sauer. Dette året sådde de tre åttedels tønne bygg og satte ei tønne poteter.

 

Folksomt og mye småfe

I 1875 var plassene slått sammen til ett bruk igjen. Det var fortsatt to bolighus på bruket, men nå var det hele fire husholdninger med i alt 14 personer der. Husmann med jord var Ole Johnsen og kona hans var Imbjør Pedersdatter fra Nord-Fron. De hadde fire barn. Tidligere bodde familien i Flekken, der de fortsatt dyrket jorda.

Foruten  føderådsfolk og andre nære skyldfolk bodde også et losjerende gift par, skomakermester Hans Syversen (f. 1843), kona Mari Olsdatter (f. 1839) og ettåringen Anne Hansdatter. Eldst var fortsatt John Johannessen (85), som gikk på legd. Dette er altså samme John som var ti år ved tellingen 1801, og som bodde på bruket som ”Inderst” og fattigunderstøttet i 1865.

Jordbruksdataene fra1875 forteller om én okse, ei ku, én kalv, 12 sauer og 30 geiter. Utsæden var en åttedels tønne rug, ei halv tønne bygg, ei kvart tønne blandkorn og to tønner poteter. I Brånålykkja ble det også dyrket grønnsaker.

Kildehenvisninger: 10, 2, 3

 

Øvre Næpro (Øvre Næprud)

Restene etter den tidligere husmannsplassen  ligger i sørhellinga av Vetahø. Den er, sammen med Kvernhussletten, det høgstliggende av de mange brukene i Øverbygden.

Øvre Næprud ble lagt ned omkring 1917.

Gnr 200, bnr 9

Det har vært to Næprudbruk, Øvre og Nedre Næprud. Ved matrikkelrevisjonen i 1668 var imidlertid nevnt bare én plass, Nepperud. Plassen ble da betegnet som engeland under Breden. Landskylda – den faste målestokken for jordeiendommer – på Nepperud var dette året satt til tre skinn. Brukeren skatta årlig til krona. Det gjorde han ved å betale jordleie, ni mark smør og halvannen ort i penger, til leilendingen på Breden.

 

Tilhørte Ekren

Før Øvre Næprud  ble utskilt som sjøleierbruk hørte det til Ekren som var en gardpart av Breden. Ut fra det er Øvre Næprud også kalt Ekren-eie. Den tidligere plassen ligger i skogen 725 meter over havet, i sørhellinga av Vetahø. Eiendommen er relativt stor –  402 mål lauv- og barskog. Den grenser mot skogteigene til Søre Breden og de tidligere brukene Nedre Næprud, Nordre Brenden, samt området mot Damtjønn og Butjønn. Seterløkka var på Kringseter. Eiendommen tilhører i dag Gerd Ellenore Næss fra Østerås i Bærum.

 

Gjengrodd, men veg

Rester av gråsteinsmurer, værslitte stokker og ei skjev og mosegrodd løe er alt som er igjen av hus på den gamle plassen. Jordvegen er delvis tilvokst av einer og kjerr. Gjerdet, bygd av åkerstein, står fortsatt, men mosen har for lengst grodd seg fast i de gamle steinmurene.

Da bruket var i drift bestod det av stue, låve, fjøs, aurbu og ei løe nederst på jordet. Nedenfor husene var det sikkert og godt vatn hele året.

 

I dag går det veg forbi de gamle hustuftene i Øvre Næprud. Bilveg for skogsdrift og adkomst for de som har fått seg fritidshus av de nedlagte brukene lenger ned. Vegen har samme trasé som til Nedre Næprud, men har en avstikker til de tidligere Breinnbrukene.

 

Gav navn til Andersmyra

I den tidligere bosettingen på Øvre Næprud går navnet Anders igjen to ganger. Anderskarene fikk navnet sitt knyttet til en veg i grenda som ble kalt Andersvegen. Ei myr sør for Butjønn heter den dag i dag Andersmyra.

På attenhundretallet var det to brukere med samme navn, Anders Thordsen: Den første i 1801, da han som 41-årig husmann med jord bodde der alene med kona Ragnhild Jakobsdatter (39). To generasjoner seinere var det mer folksomt i Øvre Næprud.

I 1865 bestod Øvre Næprud av tre bolighus med like mange familier. Husfaren Anders Thordsen (45) var husmann med jord. Sammen med kona Guri Olsdatter (40), født i Fron, hadde han barna Kari (10), Ole (8) og Thord (2). De fødde fem kyr og åtte sauer, sådde to tønner bygg og satte ei tønne poteter.

Trolig bodde de tre familiene i hvert sitt hus. I ett av dem bodde den forrige brukeren, Thord Paulsen (67) og kona Kari Andersdatter (60), som nå begge var blitt føderådsfolk. I ett av husene bodde også forpakter Paul Hansen (29) og kona Anne Andersdatter (30) sammen med barna Hans (7) og Paul (3). I Øvre Næprud bodde også 55-årige Peder Paulsen, en ugift lægdslem som var døvstum fra fødselen av.

I 1875 var Kari, datter til Anders og Guri, blitt 20 år, og hadde flyttet fra bruket. Nå bodde familien på fire der sammen med bestemor og føderådskone Kari Hansdatter (f.1795). Buskapen bestod av en okse, ei ku, fire kalver, åtte sauer og 20 geiter. Familien satte to tønner poteter og sådde ei åttedels tønne rug, halvannen tønne bygg og ei halv tønne blandkorn. De dyrket også litt grønnsaker.

 

Nye folk til øde plass

Etter hvert ble det  folketomt og øde i Øvre Næprud, men omkring 1904 ble det ny bosetting der. Dette året slo Amund  Rustbakken (1877-1958) fra Sjoa og kona Mathilde Pedersdatter Morken (1879-1959) fra Brekkom i Ringebu seg til som husmannsfolk. Familienavnet tok de etter bruket. De hadde ei datter, men i årenes løp ble det en søskenflokk på sju. Karen (f.1901), Ottar (f.1906), Anna (f.1908), Petra (f.1910), Theodor (f.1912), Klara (f.1916) og Sverre (f. 1918). 

Amund Næprud tømra opp ei ny stue, litt større enn den som stod der. Trevirket kjørte han heim fra Hessmorken, der han hadde bruksrett. I brattlendet braut han seg ny jord. Der dyrka han og Mathilde poteter, bygg og gras. Til å spe på foringen vinterstid samlet de mose og lauvkvist om høsten. I utmarken var det godt beite. Foruten sau og geit hadde de også gris og tre kyr. Med tida fikk de råd til hest også – kjøpt på Martna´n. Den var blind på ene øyet, og prisen var deretter.

 

Husmannsplikter

Som husmann var Amund med i arbeidet på Ekren (Ekrom) når avlingen skulle i hus. Når kornet skulle skjæres var ofte også Mathilde med i arbeidet. Det hendte at de da måtte ta med seg minstebarnet og overlate ansvaret heime til den eldste.

Amund tok på seg arbeid av ymse slag. På Kringseter, i Blomseterdalen og ved Vålåsjøen tømra han opp flere seterhus. I Tholia leide han seg eget berg og dreiv ut skiferstein. Han var også på jernbaneanlegg, først mellom Lillehammer og Otta, seinere på Raumabanen.

I 1913 skylddeles bruket fra Nordre Ekren. Edvard K. Breden solgte da en parsell av garden sin til Amund O. Næprud som arbeiderbolig (bruk). Amund ble dermed  sjøleier – og plassen kalte han Solberg.

 

Fra småbruk til feriested

Etter mange års slit på et veglaust bruk valgte Amund og Mathilde  å flytte ned i dalen, og familien fikk seg husrom på Bredevangen. Seinere kjøpte de Åsteløkken. I 1917 solgte Amund Næprud bruket til skipsrederne Fridtjof Siegwart og Gullik Jensen fra Tønsberg. Bruket kom på handel igjen i 1920. Da ble det solgt til ingeniør E. F. Hallén.

Flere år etter, i 1926, satte Hallénfamilien opp hytte på den gamle seterløkka. Den ble bygd av Amund og sønnen Ottar. Seterløkka er for lengst tilvokst, kjerr og einer har tatt over, akkurat som i Øvre Næprud.

Kildehenvisninger: 4, 8, 9, 2, 3, 5, 15, 12

 

Nere Næpro (Nedre Næprud)

Det tidligere bruket ligger 575 meter over havet, i sørhellinga nedenfor Vetahø. Eiendommen grenser mot skogteigene til Solhjemsbergum, Søre Breden og de tidligere brukene Nordre Brenden og Øvre Næprud.

Gnr 200 bnr 18

På 1600-tallet var det ett Næprudbruk, kalt Nepperud. Seinere var det to bruk, Øvre og Nedre Næprud. Skogteigen til Nedre Næprud er i dag på 62 mål og består vesentlig av lauvskog. Da bruket var i drift bestod det av i alt 18 mål dyrka mark. Ett av jordstykkene ble kalt Storsteinstykjy.

 

Tatt godt vare på

Bruket ble nedlagt i 1966/67, og solgt som feriested til Tor Brustad fra Jar i Bærum. Han har tatt godt vare på det opprinnelige miljøet og egenarten i Nedre Næprud. Portstolper med skifertak danner inngangen til et stort, nesten flatt tun som er omrammet av et solid, nytt tregjerde. Husene er gamle og av ukjent alder. Bare ei badstue på nedsida av tunet er fra nyere tid, bygd omkring 1960.

Tømmervegger og tak med villskifer er holdt godt vedlike, slik at stue, stabbur, låve og fjøs fortsatt har sitt gamle utvendige preg. Fjøset er gjort om innomhus til det som kalles  Skrivarstuggu. Mot tunet er låven påbygd ei tømra stue, naturlig kalt for kalt Nystuggu. 

Stabburet og våningshuset, kalt Gammelstuggu, danner sammen en liten enhet. Et gammelt steingjerde slutter inntil hus og tun. Felles utgjør de fortsatt rammen av et bruk, slik det én gang var. Det er trådgjerde rundt den relativt store innmarka som ligger brakk, ute av bruk.

 

Feriested med lett adkomst

Det ble bilveg helt fram til bruket etter at det ble solgt til feriested. Vegen tar av fra Solhjemslivegen et stykke ovenfor bommen ved bruket Solhjemslien. Videre krysser den Solhjemsåa, går over Kvernhussletta og et stykke nedover lia. Så skrår den oppover og på utsida av de gamle hustuftene i Øvre Næprud. Videre går den nedover i skogteigen til Breden, så bratt ned og inn på tunet i Nedre Næprud.

 

Ny husmann i 1852

Én hest, fire kyr og 16 sauer. I 1865 var det buskapen til Hans Olsen (37) og kona Brit Knudsdatter (38). De hadde ett bolighus, der de bodde sammen med barna Ole (9), Knud (7) og Hans (3). Her bodde også Ragnhild Hansdatter (72), mor til Hans. Dette året satte familien to tønner poteter og sådde to tønner bygg.

På bruket bodde også Synne Olsdatter (44), en ugift losjerende, sammen med sin datter Hanna Petersdatter på tolv år. Synne arbeidet delvis borte hos andre folk. Den ugifte skredderjenta Anne Olsdatter (35) bodde også i Nedre Næprud dette året.

Som enke hadde Ragnhild Hansdatter Næprud allerede i 1852 overdratt bruket til sønnen ved tinglyst husmannsfeste. Hans Olsen Næprud tok derved over hennes plikter og rettigheter som husmann under Breden.

I 1875, hadde Hans og Brit fått to nye barn: Iver  (f.1867) og Ragnhild ( f.1871). Fortsatt bodde de tre andre barna – Ole, Knud og Hans – der. Buskapen bestod nå av ei ku, tre kalver, tre sauer og 26 geiter. Utsæden var en åttedels tønne rug, halvannen tønne bygg, en åttedels tønne blandkorn og to tønner  poteter. Familien dyrket også grønnsaker.

 

Nye generasjoner

I 1900 dreiv Hans (72) og Brit Næprud (73) fortsatt bruket. Hans var, foruten husmann med jord, også titulert som jordbruksarbeider. Eldstesønnen Ole Hansen Næprud hadde tatt seg arbeid på jernbanen, antagelig var han på jernbaneanlegg. Han sendte penger til underhold heim til kona Aslaug Ketilsdatter (f.1864). Hun deltok i det daglige arbeidet på bruket sammen med svigerforeldrene.

Aslaug var fra Kviteseid i Telemark, der to av barna ble født: Hans Kornelius (f.1887) og Anthon Bernhard (f. 1889). Henrik Ragnvald (f. 1891) ble født i Sand i Ryfylke, mens Olav Bernhard (f. 1894),  Syver Gunerius (f. 1897) og Kristian Alfred (f. 1899) ble født i Sel.

 

Flere familier

Flere familier har i årenes løp bodd  i Nedre Næprud. Blant dem var Tilla og Syver Slåen som bodde der fra 1926. Minda og Petter P. Tullut har bodd der, og likedan Klara og Paul I. Rusten. I 1931 ble bruket fradelt hovedbølet Søre Breden, og solgt til Kristian H. Næprud (1900-1966).

Kristian, kona Ragnhild (1900-1971) og sønnen Hans (f. 1926) hadde sau og ku, med tida også hest. Foruten gras, ble det dyrka bygg og poteter. Vatnet tok de fra Næprudbekken. I tillegg dreiv Kristian som skogs- og skiferarbeider. I 1946 ble det bygd kraftlinje til Øverbygden, og Nedre Næprud fikk innlagt strøm til jul dette året. Da bruket ble lagt ned flyttet familien ned i dalen, og fikk seg eget hus ved Bredevangen.

 

Solgt

I 1967 ble bruket solgt til nåværende eier, Tor Brustad. Året før ble det fradelt noen mål ved Næprudbekken. Der bygde Hans K. Næprud seg fritidshus – Skogstad med gards- og bruksnummer 200-32.

Kildehenvisninger: 9, 8, 3, 6, 12, 16

 

Kveinhussletta (Kvernhussletten)

Plassen ligger bratt ovenfor og vest for Solhjemsåa, 725 meter over havet. Den er, ved siden av Øvre Næprud, det høgstliggende av brukene i Øverbygden.

Gnr 200, bnr 10

Det er ingen hus lenger i Kvernhussletten. Så seint som 1940 stod det fortsatt hus her – låve, stabbur og ei falleferdig stue. I dag, på ei lita slette tett opp mot lauvskogen, står fortsatt gråsteinmurene der to av husene stod.

Jordvegen ligger åpen. Einer og lauvtre har vokst til, men det meste av løkka har fin og god grasmark. De gamle gjerdene markerer fortsatt utmarksgrensa, men morkne og falleferdige har de for lengst  tjent ut. Steingjerdene er også preget av tidens tann.

Skogsbilveg er bygd over jordvegen. Den går på nedsida av den tidligere hustufta. Skog og beitemark er 120 mål. Bruket har hatt seter i Blomseterdalen. Den lå ned for kvea til Selsjord.

Fortsatt er det  rester av mur og låve. Kvernhussletten var bebodd i 1907, og ble fraflyttet de nærmeste tiårene. Eiendommen tilhører i dag søskentrioen Carin Colbjørnsen, Rita Mørk og Robert Colbjørnsen.

 

Omkom i måssåfjellet

I 1865 var det ett bolighus i Kvernhussletten. Der bodde husmann Ole Johannessen (34) sammen med kona Marit Fredriksdatter (39) og barna Johannes (7) og Anne (3). De fødde ei ku og ti sauer. Av bygg ble det sådd tre kvart tønne, og av poteter ble det satt ei halv tønne. Dette året ble sønnen Fredrik født, og fire år seinere datteren Kari. I 1875 var buskapen ei ku, to kalver, seks sauer og åtte geiter. Det ble sådd ei tønne bygg og satt to tønner poteter.

Om barna til Ole og Marit vet en at den eldste, Johannes, reiste ut og slo til som murer i hovedstaden. Anne ble gift til Solhjemsbergum. Seinere flyttet hun og familien til Bekken etter at mannen hennes, John F. Bergum, kjøpte garden i 1906. Fredrik, kalt Frik, endte sine dager i måssåfjellet. En vinterdag var han på veg heim fra fjellet med et måssålass. Måssåsåta drog han på kjelke. I den bratte Smukksjølia, med mye laussnø, ble han tatt av snøras og omkom. Da han ble funnet igjen lå han ved en stein – og sia ble den kalt for Frikstein.

I 1900 dreiv Ole og Marit fortsatt som husmannsfolk – og nå bodde de alene. Noen år seinere flyttet de til skyldfolket sitt i Bekken. I 1907 finner en folket i Vesl´haugen som nye folk – og som de siste brukere i Kvernhussletten.

 

Utskilt fra  Nordre Breden

2. juni 1914 ble det holdt skylddelingsforretning. Ragnhild Hansdatter Breden solgte da en parsell av garden sin til Johannes J. Lillehaugen som arbeiderbruk. Parsellens innmark er helt inngjerdet, og som det heter i dokumentene:

Med den solgte parcell følger en skogteig som nedentil støter mot gjerdet for indmarken av eiendommene Brænden nordre og Brænden søre og oventil mot grænselinjene av søndre Einangens skog hvis linje er avmerket ved offentlig utskiftning tinglest 7. november 1903…

Johannes J. Lillehaugen var blitt sjøleier på Kvernhussletten – med skjøte tinglyst 3. juli 1915.  Fra 1935 og fram til i dag har bruket hatt fem eiere:

 

Fra 1935: Knut S. Ose

Fra 1952: Trygve E. Andersen

Fra 1962: Constanse Andersen

Fra 1973: Else Marie Colbjørnsen

Fra 1974: Carin Colbjørnsen, Rita Mørk og Robert Colbjørnsen.

Kildehenvisninger: 9, 17, 8, 18, 6, 3, 19, 12

 

Vesl´haugen (Lillehaugen)

På ei flate bratt ovenfor og vestenfor Solhjemsåa, 675 meter over havet, ligger den tidligere boplassen.

På oversida, i nord  og øst, grenser plassen til Kvernhuslettens ut- og innmark.

På nedsida grenser den i sør til Solhjems utmark og i vest til Søre Brenden og Solhjems utmark.

Gnr. 200, bnr 23

Lillehaugen ligger høgt og fritt og med unik utsikt over dalen. Det er ingen dyrka mark lenger, bare ei åpen grasslette som er omgitt av lauv- og barskog. Der viser rester av steinmur hvor gammelhuset stod fram til 1950-årene. Tuntreet, ei flaggstang og en gammel slipestein, danner sammen med uthus og to små tømra stuer en idyllisk ramme om tunet. Plassen har vært feriested gjennom flere tiår, og det er lenge siden det var drift og fast bosetting der. Dagens eier er Lars Erik Foss.

 

Fra husmann til sjøleier

Lillehaugen har vært bosted gjennom mange slektsledd. I 1865 var det ett bolighus, som enka

Thora Østensdatter (48) bodde i. Hun hadde slått seg ned på denne plassen under Breden, men betalte ikke husleie. Her bodde hun sammen med barna Marit Johannesdatter (16), Thora Johannesdatter (9) og Johannes Johannessen (13). Familien hadde to sauer. Thora var født i Vågå.

I 1875 bodde Thora alene på bruket sammen med sønnen Johannes. Thora hadde litt jord og dagarbeid andre steder. Johannes hadde offentlig arbeid. Av husdyr hadde de en kalv, to sauer og tre geiter. Det ble sådd en åttedel tønne bygg og satt en like stor del poteter.

I 1900 finner en Johannes (1854-1918) som husmann med stor familie i Lillehaugen. Som husmann var han fri for arbeidsplikt til gardsfolket på Nordre Breden. Familien hadde husdyr og dyrket korn og poteter. I tillegg dreiv Johannes med kleberarbeid. Han brukte Lillehaugen som familienavn, etter boplassen. Johannes hadde gifta seg med Ingeborg Øvstehage (1858-1944) fra Vestre Gausdal. Før århundreskiftet fikk de barna Tora (f. 1884), Johan (f. 1886), Ragna (f. 1889), Kari (f.1891), Sigurd  (f.1894), Klara (f. 1896) og Jenny (f.1899). Etter århundreskiftet økte familien med ytterligere tre barn: Anna, Inga og Thorvald.

Familien bodde seinere på Kvernhussletten, og i 1907 ble minstebarnet Thorvald født der. I 1915 kjøpte Johannes Lillehaugen Kvernhussletten, som Lillehaugen var en del av.

 

Utvandret til Amerika

To av sønnene til Johannes og Ingeborg drog i unge år til Amerika. Den eldste, Johan, slo seg til  i Red River Valley, en dal ikke langt fra byen Fargo i Nord-Dakota. Der fikk han bo og arbeide på farmen til en utvandret sambygding, Iver Fredriksen Solhjemsbergum. Johan fikk etter hvert sin egen farm og familie. Heimlengten var imidlertid stor, så Johan kom tilbake til heimbygda. Han bodde da i Bekkestuen, men drog etter noen år tilbake til Red River dalen og ble der livet ut. Denne dalen hadde for øvrig stor innvandring av nordmenn før århundreskiftet. Store vidder ble ryddet og lagt under plog, og rike bygder vokste fram.

Thorvald var bare 21 år da han drog ut i 1928. Målet hans var Canada, til ett sted som het Cabri i provinsen Saskatchewan. Der dreiv Sigurd Bu, opprinnelig  fra Nedre Bu, som farmer. Thorvald arbeidet hos familien Bu i fjorten år. På skogsarbeid traff han Ottar Næprud, kamerat og nabo fra Øverbygden. De arbeidet sammen der i to vintrer. I 1942 slutta Thorvald seg til de norske militære styrker i Canada hvor han  tjenestegjorde i provinsen Nova Scotia til krigen var slutt.

Snart stiftet han familie og arbeidet flere år i det lokale vassverket på heimstedet. Familien slo seg seinere til i British Columbia, der de kjøpte seg en liten farm i Yarrow. Etter noen år solgte han farmen og familien flyttet til ett sted som het Abbotsford. Der døde han i en alder av 89 år.

Heimlandet og heimbygda så han likevel igjen. Etter 45 år ”over there” gjorde han sitt første Norgesbesøk og fulgte seinere opp med nye besøk i Bredebygden.

 

Lillehaugen utskilt

Lillehaugen ble i 1951 utskilt fra Kvernhussletten, og fikk eget gards- og bruksnummer. Eier var svigersønnen Knut Ose, og stedet er siden blitt brukt som feriested. I 1967 ble stedet overført til barna Anna Foss, Ingeborg Nordlund og Signe Andresen. Dagens eier, Lars Erik Foss, fikk tinglyst hjemmel i 1998.

Kildehenvisninger: 9, 3, 12, 6, 17, 18, 19

 

Nørdre Breinna (Nordre Brenden)

Høgt og fritt mot sør ovenfor den bratte Blåhammaren ligger det nørdre Breinnbruket. Jamnhøgt og med kort avstand grenser det til nabobruket Søre Brenden. Eiendommen grenser også mot skogteigene til Solhjemsbergum og de tidligere Næprudbrukene.

Gnr 200, bnr. 8

Fra Solhjemslivegen  ovenfor bommen går det skogsbilveg over Solhjemsåa og vestover med stikkveg ned til Nordre Brenden. Plassen har vært feriested gjennom flere tiår. Tidligere var dette to bruk: Brennen nedre og Brennen nordre. Brennen nedre ble kalt både Berget og Eldriberget. Det siste var etter ei Eldri som bodde der.

Eiendommen består i dag av 106 mål skog og beitemark. Den siste brukeren, som imidlertid ikke bodde der, solgte eiendommen i 1951. Dagens eier er Randi Moe, som bor i Asker.

 

Velstelte hus

I dag ligger tre velstelte hus øverst på eiendommen. Ei lita tømra stue med tak belagt med villskifer er fra 1800-tallet, og ble stelt  på i 1902. Et bordkledd hus har skifertak, mens det tømra stabburet er tekt med takpapp.

Trågjerder omslutter hele den brattlendte jordvegen. Den er på 15 mål og består vesentlig av grasmark med innslag av annen vegetasjon. Jorda er bortleid og brukes til kubeite. Nede i jordet er rester av gråsteinsmur, antakelig etter ei løe. Her er også tufter etter et annet hus, det som var Brennen nedre. Rester av et steingjerde, delvis tilvokst,  markerer utmarksgrensa.

 

Brødre delte plassen

I 1801 var Anders Jonsen (32) registrert som husmann med jord. Han bodde sammen med kona Marit Iversdatter (32) og barna Mari (11), Marit (8) og Anne (4). Anders lot den ugifte broren Guttorm Jonsen (30) få bruke halvparten av plassen. Her bodde også moren til de to brødrene, enke Mari Andersdatter (70) som hadde føderåd.

I 1865 var det fortsatt ett bruk – Nedre Brennen. Mari Guttormsdatter (58) hadde giftet seg med ringbyggingen Gudbrand Erlandsen (55), som nå var husmann på bruket. John (16) hjelper faren på bruket, der det også er en losjerende – den ugifte Ragnhild Guttormsdatter (49). Av husdyr hadde de to kyr og seks sauer. Dette året ble det sådd ei tønne bygg og satt ei tønne poteter. 

 

To bruk i 1875

Under folketellingen i 1875 var det blitt to bruk: Brenden nedre og Brenden nordre. På Nedre bodde John Johnsen  (f.1841). Husfaren hadde jord og var husmann. Kona hans, Eldri Nilsdatter (f.1840), var fra Lom. Dette kan være den Eldri som førte til at bruket på folkemunne ble kalt Eldriberget. John, mannen hennes, gikk i dagligtale under navnet Eldri-Jo. De fødde ei ku, en kalv, tre sauer og ti geiter, og sådde ei halv tønne bygg og satte samme mengde poteter.

På Nordre Brenden bodde dette året Gudbrand Erlandsen og kona Mari Guttormsdatter, de samme som bodde i Nedre Brenden ti år tidligere. Nå bor de sammen med sønnene Imbert  (f.1846) og John  (f. 1849). Begge hjelper til heime. Dyreholdet var ei ku, tre kalver og fire sauer. Utsæden var nå økt til ei tønne bygg, ei kvart tønne blandkorn og to tønner poteter.

I 1900 var det fortsatt to bruk. På Nedre bodde John Brænden (f.1828). Han var husmann under Nordre Breden, men var fri for arbeidsplikt til garden. Han var også jordbruksarbeider. John var gift med Eldri (f.1827), som var født i Skjåk. De hadde husdyr og dyrket korn og poteter.

På Nedre bodde også husmor og enke Kari Holakerlien  (f.1854). Hun lever av sin gasje og forskjellig slags arbeide. Hun kom fra Lesja, der hun fødte barna Tora (f.1885) og Jørgine (f.1888). Minstebarnet Østen (f.1895) ble født i Sel.

Dette året bodde Ole Brænden (f. 1837) på Nordre Brenden. Husmannen med jord og jordbruksarbeideren bodde der sammen med kona, Kari f. Øyen ( f.1853). De hadde tre barn: Petter (f.1887), Rønnaug (f.1890) og Ragnhild (f.1894).

 

Utskilt fra Nordre Breden

26. juli 1912 ble det holdt skylddelingsforretning over Nordre Breden. Garden, som tilhørte Ragnhild Hansdatter Breden, var (verd-)satt til skyldmark 9,54 før det ble solgt en parsell til hver av brukerne på Nordre og Søre Brenden. Petter Olsen Brænden på Nordre overtok plassen som et såkalt arbeiderbruk. Parsellens innmark var helt inngjerdet, og med parsellen fulgte en skogteig. Skylda på Nordre Brenden ble satt til 0,65 mark. Skjøtet ble tinglyst året etter. Med det ble Petter Brænden (1887-1941) sjøleier, samtidig med brukeren i Søre Brenden.

Petters søster, Rønnaug Bergum (1890–1954), dreiv bruket fra 1935 sammen med mannen Anton Bergum (1894-1940). Han var fra nabobruket Solhjemsbergum. De hadde to barn, Rønnaug (f.1927) og Arne Magnar (f.1934).

 

Far skutt, sønn døde

Under krigshandlingene i Bredebygden våren 1940 ble Solhjemsbergum skutt i brann den 28. april. I et forsøk på redde hus og buskap ble Anton skutt på gardsplassen til barndomsheimen sin.

Rønnaug dreiv Nordre Brenden alene fram til 1948, da hun solgte bruket. Hun og barna flyttet da ned i Bredebygden og leide seg husrom på Bredevangen. Der bodde de i det gamle bakeriet. Arne Magnar døde ung, bare 18 år. Han falt av skolebussen i fart. Ulykka ga komplikasjoner, og han døde etter en operasjon.

Anton Bergum fikk sin minnestein  på Solhjemsbergum. Den er i skifer med navneplate i kobber. Steinen er satt opp av Sel Historielag, og ble avduket i august 1999.

 

Bruket ut av slekta

Etter at bruket gikk ut av slekta har det hatt disse eierne:

Fra 1949: Anton Letrud

Fra 1951: Theodor Moe

Fra 1974: Thorbjørn Moe

Dagens eier, Randi Moe, fikk hjemmel i 1998.

Kildehenvisninger: 9, 3, 8, 6, 5, 2, 16, 12, 17, 20

 

Søre Breinna (Søre Brenden)

Det nedlagte bruket ligger høgt oppe i lia vest for Solhjemsåa med fin utsikt til Bredebygden. Søre Brenden har vært omtalt med ulike navn: Brennen øvre, Brænden søndre og  Høgbrenna.

Gnr 200, bnr 7

På Søre Brenden utgjør skog og beitemark i alt 85 mål. Med almenningsrett hørte rett til seterløkke. Breinnsetra ligger på Kringseter.

Bruket ligger 650 meter over havet, rett ovenfor den bratte Blåhammaren på vestsida av Solhjemsåa. Bruket ble lagt ned 1961- 62 og har seinere vært feriested. Stedet har bilveg fram til Nordre Brenden. Eiendommen tilhører i dag Petter Karl Støre og Aase Furru Winger, begge bosatt i Drøbak.

 

Husene godt bevart

Øverst på jordet står gamle, små tømrahus. Fjøset og den ene stua er tekt med takpapp, mens gammelstua og uthuset har gammel god takstein. Nede på jordet står en gammel lafta låve med villskifer på taket. Utvendig er husene tatt godt vare på og bevart, slik de stod da det var fast bosetting og drift der.

Søre Brenden grenser til Nordre Brenden. Jordvegen består vesentlig av grasmark med en del annen vegetasjon. 20 mål, som blir brukt til kubeite, har i mange år vært utleid til nabobruket Solhjemslien.

 

Seter på Kringseter

Ikke langt fra Nedre Svarttjønn med Svarttjønnberget i bakgrunnen ligger Breinnsetra, som

den innerste av Kringsetrene. For dagens eiere utgjør det lille seterhuset et lite supplement til feriestedet nede i Øverbygden. Sommerstid er setra en enslig liten bortgjemt flekk. Om vinteren går den preparerte skiløypa fra Raphamn like forbi.

På setertaket har villskiferen fått et  tynt lag av småvokst mose. De gråbrune tømmerveggene forteller at seterhuset har stått lenge. I veggen kan en så vidt tyde inskripsjonen  K B 192 . Det kan ha vært seterbudeia sjøl, Kari Brenden, som skar inn forbokstavene sine der på 1920-tallet. Seterløkka er inngjerdet, men det forhindrer ikke at bjørk, einer og kratt er i ferd med å ta tilbake den gamle setervollen.

 

Tre familier i ett hus

I 1865 bodde det tre familier i samme hus på Søre Brenden, da nevnt som Brennen øvre. John Audonsen (f. 1802) og kona Kari (f. 1797) var husmannsfolk med jord. Familien bestod av tolv personer, blant andre sønnen John Johnsen (f. 1823) og datteren Kari Johnsdatter (f. 1820) med hver sin familie. Bruket hadde tre kyr og 12 sauer. Dette året ble det sådd to tønner bygg og satt ei tønne poteter.

Ti år seinere, i 1875,  hadde datteren Kari og mannen Ole Johannessen (f. 1819) tatt over bruket. Ole var husmann med jord, og var også dagarbeider. I Søre Brenden bodde de sammen med de seks barna  John (f. 1857), Johannes (f. 1859), Iver (f. 1862), Mari (f. 1864), Marit (f. 1868) og Ole  (f. 1872). Også besteforeldrene, kårfolket John Audonsen og Kari Jakobsdatter, bodde der fortsatt. I Søre Brenden hadde de to okser, ei ku, én kalv, to sauer, én gris og 23 geiter. Det ble satt to tønner poteter, sådd ei tønne bygg og ei kvart tønne blandkorn.

 

I 1900 hadde Johannes Brænden (1859-1929) tatt over bruket. Han var sønnen til Ole og Kari som dreiv bruket tidligere. Som husmann med jord dreiv Johannes bruket sammen med kona Ragnhild Bergsvendsdatter (f. 1855), som hadde gitt ham de to døtrene Kari og Rønnaug. Familien dyrket korn og poteter, og hadde kyr og høner.

 

Johannes ble sjøleier

I likhet med Nordre Brenden ble også Søre Brenden fraskilt hovedbølet Nordre Breden under en skylddelingsforretning den 26. juli 1912. Skjøtet ble tinglyst året etter, og dermed ble Johannes Brænden sjøleier samme dag som Petter i Nordre. Skylda på bruket ble satt til 0,80 mark. Innmarka var da helt inngjerdet, og med parsellen fulgte en skogteig. Den fraskilte delen fikk bruksnavnet Brænden søndre.

I skjøtet som ble tinglyst 29. mars 1913 står dette å lese:

Da kjøpesummen er beriktiget paa tilfredstillende måte skal nevnte eiendom med paastaaende Huse samt alle til og underliggende herligheter og rettigheter herefter følge og tilhøre kjøperen Johannes O. Brænden.

 

Søskentrio tok over

Etter at Johannes og Ragnhild døde dreiv de ugifte døtrene Rønnaug og Kari bruket og setra sammen med sin eldre, ugifte halvbror, Bergsvend (Bersvein) Hansen Brenden. De tre hadde en praktisk arbeidsdeling.

Kari var den som tok det meste av arbeidet heime og på setra. Rønnaug tok seg også arbeid på garder og hos andre som trengte hjelp. Hun var med i onnarbeid, men var best kjent som vaske- og bakstekjerring. Da var det å ta seg ned det bratte råket tidlig om morgenen, ofte i mørket og på ymse slag føre. Klesvasken ble skyllet i elva, om vinteren var det å hogge seg hol på elveisen. I kveldingen, når hun var på heimveg, hørte naboene henne; det klaska i den lange stakken hennes, våt og stiv av snø og væte.

Bersvein dreiv som skiferarbeider i tillegg til det daglige arbeidet heime og på setra. I unge år var Bersvein med på anleggsarbeid på Bergensbanen. Militærtjenesten avtjente han på Helgelandsmoen ved Hønefoss. Der var han tilknyttet Hallingdalens Bataljon. De siste årene av livet tilbrakte han på et sykehjem på Østre Toten, der han døde i sitt nittiende år.

 

Bruket ut av slekta

Bersvein Brenden (1880-1970) fikk ingen grav i heimbygdas jord, men på Hoff kirkegård på Østre Toten. Kari Brenden (1890-1965) og Rønnaug Brenden (1893-1959) er gravlagt på Sel kirkegård. De tre søsknene var siste slektledd av folket i Søre Brenden.

Etter at bruket gikk ut av slekta har det hatt disse eierne:

Fra 1958: Knut J. Ødegård

Fra 1962: Elsa Støre

Fra 1974: Sven Winger og Petter Karl Støre.

Fra 1993: Aase Furru Winger og Karl Petter Støre

Kildehenvisninger: 9, 15, 8, 6, 3, 12, 17, 16, 21

 

Hærrastein (Harestein)

Bruket Harestein ligger rett ovenfor garden Solhjem, husene ligger på nedsida av Solhjemslivegen. Fra gammelt av ble navnet skrevet Harestenen og Haresten.

Gnr 201, bnr. 11

Våni