Den glade vandrer fra Bredebygden

På Selsro bo- og aktivitetssenter på Otta minnes Ottar Næprud (93) barneårene høyt opp i lia over Bredebygden. Skiferarbeideren som utvandret til Canada, og som en generasjon seinere startet på nytt i gamlelandet som turistvert. Ottar er mannen bak ”Den glade vandrer” (bildet) og andre lokale slagere.

Tekst: Per Erling Bakke

Ottar Næprud er inne i sitt 93. år. De siste fem-seks årene har han bodd på Selsro bo- og aktivitetssenter. Her har han en liten leilighet, og får god pleie og omsorg. Likevel, det er heime i Åsteløkken i Bredebygden 

han helst skulle ha vært - greidd seg sjøl, satt poteter og spikka trefiguren ”Den glade vandrer” han er så kjent for, i heimbygda og blant turister.

Ottars favorittmusikk er gammeldans. På et bord ligg Cd´en ”Dans på setervollen", utgitt i 1994 av Grindstuen og Midtlis orkester. Flere av leikene er lært av Ottar Næprud, står det på coveret. Leiker som ikke har stått på noe noteark, men som Ottar har hørt far sin og andre spille.

"Setervollvalsen" er Ottars komposisjon.

Fela på veggen får henge i ro nå. Strenger og stive fingre går ikke så godt i hop. På veggen heng portrettbilder av far og mor, han i busserull, hun i hvitt tørkle. Av sju søsken var Ottar nest eldst. I dag er han den eneste igjen. 93-åringen holder senga det meste av tiden. Han tenker tilbake på det som var, og formidler sine tanker og opplevelser ved hjelp av en god fortellerevne.

Fra en bratt jordflekk

I sørhellinga av Vetahø ligg Øvre Næprud, der Ottar ble født. Det er fin utsikt sørover Bredebygden. Nede i dalen renn Lågen, brei og rolig, og i bakkene på begge sider av elva ligg gamle garder. I den bratte Solhjemslia er det flere småbruk, men ikke alle er i drift lenger.

På Ottars fødested står rester av værslitte tømmervegger og solide gråsteinsmurer som monument over folket som bodde og sleit her. Gjennom generasjoner var det liv og røre på denne brattlendte jordflekken i Øverbygden. Sterke never "brøyte seg rydning i svartaste skog med plass til ei stove og muld til ein plog", som det heter i diktet til Vilhelm Krag.

Der det ble dyrka potet og korn, og slått gras, gror det for lengst kjerr og einer. Orderskogen vokser seg innover kvea. Ei lita løe ligg halvt nede, åpen for vær og vind. Nederst i jordet står et steingjerde, stein fra det som var nybrott åker. Stein på stein ble mur lagt av rue, sterke hender. Nå gror det måsså der. Naturen er i ferd med å ta tilbake det den gav.

Gruvefolk dyrket "næpe"

Ottar mener det bodde gruvefolk på Øvre Næprud allerede på 16-17 hundretallet, da Sel Kopparverk hadde drift i Rustgruvene mellom Otta og Raphamn. Gruvefolket var mellomeuropeere – bergfolk fra Sachsen.  "Berggesellene" kom for å bygge opp og drive fram kopperforekomstene på Rustom, og for å foredle funnene på Selsverket.

Det var naturlig at flere av dem slo seg til i Øverbygden. Det er ikke langt fra småbruket gjennom skogen til Rustom. Ottar mener gruvefolket dyrket "næpe" på plassen, og at dette er grunnen til at stedet fikk navnet Næp(e)rud. Rud betyr som kjent rydning eller åpen plass.

Mellomeuropeere ble bufaste

Mange av mellomeuropeerne ble bufaste. De slo rot i bygda og fikk etterkommere, men Ottar stammer ikke fra dem.

I folketellingsåret 1865 bodde det to familier i Øvre Næprud. 41-åringene Anders Thordsen og kona Guri Olsdatter (fra Nord-Fron), deres tre barn og føderådsfolka, Thord Paulsen og Kari Andersdatter. Ti år seinere bodde bare Anders med familie der. Han var husmann med jord. Buskapen bestod av ein okse, ei ku, fire kalver, åtte sauer og 20 geiter. Familien dyrket rug, bygg, blandkorn, poteter og rotfrukter.

- Anders Thordsen fikk navnet sitt knyttet til en veg kalt Andersvegen. Ei myr heter den dag i dag Andersmyra. Den ligg sør for Butjønn. Både Svarttjønnbekken og bekken fra Butjønn renn gjennom denne myra, forteller Ottar.

Tok navn etter plassen

Ved århundreskiftet bodde det ikke lenger folk i Øvre Næprud. Få år seinere slår Ottars foreldre seg til i Øvre Næprud som husmannsfolk. Det var naturlig å ta navn etter plassen. Amund kom fra Rustbakken på baksida ved Sjoa. Mathilde var fra Brekkom i Ringebu, der hun hadde etternavnet Pedersdatter Morken.

Stua på husmannsplassen var lita og forfallen, så det var nødvendig å bygge nytt. Med allmenningsrett i Hessmorken hogde og kjørte Amund fram tømmer fra Blomseterdalen og lafta sjøl ei ny stue. Plassen lå oppunder skoggrensa, om lag sju hundre meter over havet. Familien hadde ikke kjøreveg. Ottar husker at faren fikk sagd seg materialer som de bar opp lia og heim.

Bruket bestod av stue, låve, fjøs, stabbur og ei løe nederst på jordet. Brønnen lå nedenfor husene, så vannet bar de mot bakkene. Det var nok vann hele året.

- Dæ va evig brunn der, sier Ottar.

Naturalhusholdning

For uten gras, dyrket foreldrene bygg og poteter. De hadde tre kyr, gris, sau og geit, ei tid hadde de hele 60 geiter. Omsider fikk de seg også hest. Som husmann hadde Amund visse arbeidsplikter til bonden på Ekrom - i den andre dalsida. Ottar husker at faren tok med seg ljåen, og rodde over Lågen for å være med i slåttonna. Når åkeren på Ekrom skulle skjeres var også mora med - av og til også den minste ungen.

Ottar forteller at rokken hadde sin selvfølgelige plass i stua. Mora spant ikke bare til eget bruk, men gjorde også slikt arbeid for andre. Arbeidet på et husmannsbruk med omsorg for folk og fe gjorde arbeidsdagen lang for begge foreldrene. Ottar minnes at mora gjerne ville ta en tur til barndomsheimen i Ringebu, men det var ikke godt å få til. Dessuten kunne det innimellom knipe med penger. 

Seterløkke og skog hørte til bruket. Skogteigen grenset inn til husene på Solhjemsbergum, og mot Butjønn og Damtjønn. Det var seterløkke på Kringseter, men ingen seterhus. Løkka ble bare brukt til dyrking. Det var god hamning i Øverbygden, og ikke behov for fjellbeite. Med tida ble det slutt på å være husmannsfolk. Amund kjøpte bruket, og han og Mathilde ble sjøleigere.

Etter mange års arbeid og slit på et veglaust bruk høgt over dalen valgte familien like etter første verdenskrig å flytte ned i bygda. Bruket med tilhørende skog og bygselrett til seterkve ble solgt som feriested for byfolk. (Hanske-Hallén). Til erstatning kjøpte Amund bruket Åsteløkken, sør for fengslet ved Bredevangen.

Deltok i matauk

Med skog og fjell tett innpå, var fisk og småvilt en naturlig matressurs for familien. Faren laget egen ammunisjon ved å smelte bly til kuler. Butjønn lå ikke langt fra barndomsheimen. Som guttunge fisket Ottar i tjønnet og i bekken.

- Stor og fin åbor, dæ åt oss mykjy tå heme, forteller Ottar.

Det var alltid nok og god mat. Flatbrødsoll var gjev kost, særlig sommertid. Ellers var vassgrauten en viktig del av kostholdet. Å ta skogsfugl i snare var populært. Dette ble det også penger av. Fangsten solgte han til Grand Hotell på Otta.

For ungene var det naturlig å hjelpe til i forskjellig arbeid. Med skogen tett inntil vokste skogsbæra så og si utafor døra. Bærplukking ga inntekter. Ottar minnes at mora bar med seg spann med blåbær til Otta og solgte til butikken. Bæra fikk hun tre øre literen for, mange år seinere fem øre literen. Det var regnet som god betaling - et godt byttemiddel ved handling.

Vinterstid var det behov for tilleggsfór. Om høsten måtte barna være med å hogge lauvkvist med sigd. Særlig geita likte godt lauvet. Måsså ble samlet i såter seinhøstes, ikke langt fra heimen. Når snøen kom, måtte Ottar være med mor si å dra såtene heim på skikjelke.

Fest og fritid

Skolevegen til og fra Solhjem nede i dalen var både lang og bratt, men den ble ungene fort vant med. Ottar nevner Johan Nygaard, Oliver Otterdal, Tore Kolstad fra Lesja og Johan Moen fra Gausdal blant lærerne sine. På Solhjem var det skytebane. Otterdal var en ivrig skytter. Fredager etter skoletid lærte han interesserte elever å skyte på blink.

Som 15-åring var Ottar på sin første 17. mai feiring, i Øiom. Det var kappspringing, en nabogutt var også med. Han hadde så store sko at han ble sist i mål. Det ble han ertet for.

- Gud, kå sint ´n va, minnes Ottar, og ler.

Med ungdomstid ble det også dans. I Brånålykkja, en fraflyttet plass nedenfor Solhjemsbergum møttes ungdom, ikke bare fra grenda, men også fra Sjoa og Otta. Ottar var med og spelte til lørdagsdans på grassletta. Av far sin hadde han lært felespell. Allerede som åtteåring spilte Ottar til dans for første gang. Mange leiker ble på denne måten tatt vare på og ført videre. 

Skiferarbeider

Etter folkeskole og konfirmasjon var Ottar med faren på arbeid. Faren satte opp seterhus ved Vålåsjøen, Kringsetra og Blomseterdalen. Vangen- Tullut- og Solhjemsetrene er blant Amunds verk. Det var naturlig at faren lærte Ottar å tømre. Sammen bygde de hytta til Hanske-Hallén på seterkvea på Kringsetra.

Som mange andre i Bredebygden hadde også Ottar skiferarbeid som hovednæring. Sammen med far sin leide han skiferberg i Grandalen av Nedre Tho. De bygde seg et lite krypinn der.

Steinblokker ble sprengt ut av berget. Resten av arbeidet ble gjort med håndmakt. De ferdige skiferhellene solgte de til Sten og Skifer. Fortjenesten kunne være god når de fant bra berg.

I Grandalen var det også kleberforekomster.

- Dæ va store hope tå arbeidsfolk som haugde ut klæber der. Eille Jordekarein va mæ der, minnes Ottar.

Utvandret til Canada

Etter hvert tok utferdstrangen til å melde seg. Med store forventninger til landet i vest gikk Ottar i 1927 ombord i gamle "Bergensfjord" i Oslo. Etter ti døgn gikk 21-åringen i land i Halifax på New Foundland. Målet var staten Saskatchewan i Canada, og et sted som het Cabri, nær den amerikanske grensa.

Her skulle han arbeide på farmen til den utvandrede selværen Sigurd Bu, fra nedre Bu i Bredebygden.  Etter hvert tok Bu også i mot tre andre bredebygdinger, Karl Jordet og brødrene Hans og Johan Rønningen, som også ville prøve lykken i Canada. Ottar skulle være borte fra gamlelandet i to år, men ble mer enn ti ganger tiden.

Etter tre år hos Bu "tok han seg land". Den canadiske stat tilbød immigranter gratis areal til nydyrking og bosetting. Først når vånings- og driftsbygning var ferdig, og oppdyrking og inngjerding var utført, fikk nybyggerne skjøte på sitt "homestead".

- Det var god jord, og flatt så langt e´ kunne sjå. Å gjødsle va´kje mogle´, sier Ottar.

I Canada fikk han god bruk for lafteerfaringen sin - både til eget bruk og for andre. I stedet for måsså brukte han leire til å tette mellom stokkene. På farmen dyrka han mest havre. På stallen hadde han fem hester, som han stundom leide ut for en dollar hver.

Nitten vintre på rad hogde han tømmer for Bell Telephone Company. Karer fra flere nasjoner arbeidet i skogen. Ottar var en kraftig kar, og ble kalt "King of the wood". Han var ikke eneste selvær i de canadiske skogene, to vintre  arbeidet han sammen med en nabo fra Øverbygden, Torvald ( Lille) Haugen.

Turistvert i heimbygda

I 1950 selger Ottar farmen, og reiser med båt til Gøteborg. Med tog til Oslo er han tilbake i gamlelandet og byen han forlot 23 år tidligere. I lomma har han en papirlapp med ei gateadresse. Etter to dager finner han fram til Jenny - ungjenta på 20 som han planla å reise fra for bare et par år. Men frie og franke er de fortsatt, og sammen drar de tilbake til Bredebygden, til Ottars foreldre i Åsteløkken.

- Oss kjende din´an så godt at det va liksom kje nødvendig å gifte seg, sier han.

Etter noen år tar Ottar over bruket. Av husdyr har han bare noen høner. Ottar så tidlig mulighetene i ei ny næring - turismen. I begynnelsen av femtiårene var privatbilismen i sin spede begynnelse, og en ny form for ferie var på vei. På bredden ut mot Lågen la han ut jordet til teltplass. Her bygde han sin karakteriske kiosk, som nå står på vegmuseet i Øyer.

Med sin nevenyttighet og evne til å se ting i naturen laget han sine egne turistartikler av tre. "Den glade vandrer" - mannen med stokk, ryggsekk og kaffekjele spikket han av trekvister. Disse figurene ble også solgt i butikker. Noen tusen finnes rundt omkring, både i inn- og utland. Ottar deltok også på lokale husflidutstillinger og mottok premier for arbeidet sitt.

Jenny og Ottar hadde mange gode år sammen i Åsteløkken. Etter at han ble enslig var det ekstra godt å ha fela og spikkingen som hobby.

Litteraturelsker

Det er fredag og middagstid på Selsro. Ottar velger å ta maten på senga. Det lukter godt, stekt flesk og pølse med kålstuing, samt dessert.

- E bli vel skuldig på kosta, spøker Ottar, og kaster et blikk ut av vinduet.

Kanskje drømmer han seg et øyeblikk tilbake til Øverbygden, til Øvre Næprud? På bordet ligg noen skriveark, stiftet sammen. En niese har skrevet av Ibsens "Terje Vigen", et av de mange diktene han liker så godt. Ottar kan noen av de 43 versene utenat, og med glød i blikket framfører han ett av dem.

Artikkelen er tidligere publisert i lokalavisa Vigga 13. august 1998 og i Gåmålt og nytt frå Sel, bind 1, 1999.

Etterord: Ottar Næprud døde 31. juli 1999, 93 år gammel.